Vanligvis, når kulturpersonligheter og aktører diskuterer strenge kulturgrep som subsidiering og kunstig høye priser, krever det 2 sider med tettpakket skrift i lørdagsutgaven av Dagbladet. Jeg trenger bare en liten bloggpost.

Grunnen til at vi gir statstøtte til en film som blir sett av 4350 personer på kino, eller at den siste boken til Jo Nesbø koster 375 kr i butikken, er at vi ønsker å stimulere til en bredde i norsk kulturliv. Forhåpentlivis vil de tre store forlagene bruke overskuddet fra bestselgeren til å utgi smalere titler, som er med på å videreføre det norske språk og skrivekunst. I mange år etter at denne kulturpolitikken ble innført, har det vært bred politisk enighet fordi Norge var et fattig land med et fattig kulturlandskap.

Hvordan ser verden ut i dag? Blir det produsert mye norske tekster? I ulike aviser, blader, internet, blogger, mailer, sms osv. Jeg tror vel strengt tatt ikke skriftspråket vårt har vært så levende noen gang i historien. Allikevel får de tre store i norsk “forlagskartell” lov til å kreve minimumspris for hele bransjen med påskudd om at det er de og ingen andre som beskytter skriftspråket vårt. Bloggeren Voe har flere lesere enn 10 av de smaleste titlene fra Gyldendal, på daglig basis.

Det samme gjelder aviser og tildels filmer. Mediebildet har forandret seg enormt de siste årene og Norge er ikke lenger en fattig liten kulturnasjon, og hvis man tror at det er subsidiene og kulturpolitikken som styrer denne utviklingen så tar man grådig feil. Ny teknologi åpner nye dører, og i Norge er det ingen av kulturaktørene som er premissleverandør for fremtiden lenger, fordi den rollen har software selskaper fra Silicon Valley tatt.