I helgen leste jeg Fyrsten av Henrik Langeland, som er en oppfølger av Wonderboy. Den første boken ble et fenomen i Norge, og solgte over 100.000 eksemplarer. Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke var en stor fan av boken, men leste den på grunn av temaet og miljøet som ble skildret. Sikkert av de samme grunner som gjorde at mange andre menn i næringslivet fikk den i julegave det samme året. Det var noe unorsk å skrive om toppsjiktet i mediebransjen, bygget rundt en merkevareorgie som må være inspirert av American Psycho av Bret Easton Ellis.

Plottet i Fyrsten handler om hovedpersonen, Christian Von Der Hall, som har funnet seg et nytt virke som kommunikasjonsrådgiver. Det er ikke opp til meg å si noe om hvordan forfatteren skildrer bransjen og deres forhold til omverden, ettersom jeg ikke har den type detaljkunnskap. I tillegg er de fleste observasjoner subjektive, der det sjelden finnes en fasit. Næringslivslederen, Statsministeren, redaktøren og kommunikatøren, vil ha helt ulike oppfatninger om sistnevnte. Leseren får bare akseptere at skildringen holder til å gi et innblikk, og eventuelle overdrivelsene gjort for å underholde. Ingenting galt med det. Henrik Langeland har gjort beskrivelsene leseverdige, og det skal han ha honnør for.

Det andre er at han er en av få personer som skildrer elitespillere og toppsjiktet i ulike industrier med en rettferdig fordeling av idioter og helter. Jeg har tidligere klaget over at norske historiefortellere ofte baserer helten på en hverdagslig figur og skurkene er de som lever et liv over gjennomsnittet. Henrik Langeland tør å gå inn i denne materien uten å være belærende, i et forsøk på å belyse og underholde.

Så kommer historiefortellingen. Er dette spennende? hvorfor skal du bla om til neste side? Jeg synes helt ærlig han bommet på to viktige elementer.

Et hovedplott med en overhengende fare eller press som hovedpersonen lever under. I den første halvdelen av boken følte jeg ikke at Christian Von Der Hall var under noe som helst press i det hele tatt. At firmaet hans trenger å få ny business for å overleve, var en teori han ikke klarte å selge meg etter å ha brukt 10 sider på å fortelle hvor suksessrik hovedpersonen var. Da skulle forfatteren lasset på med betydlig større problemer og stresselementer. Alle som har vært i business, vet at “newbizz” i form av nye markeder som regel kun er en oppside, og ikke en budsjettert seier. Man kan ikke regne med å lykkes på første, andre eller tredje forsøk. At et kommunikasjonsbyrå som allerede har fire av de største kundene i landet, IKKE skulle klare å få et av de største partiene på kroken før en valgkamp, gjør ikke at leseren retter seg opp i ryggen.

Så kommer vi til det andre; Subplots. Jeg synes det dukker opp noen interessante karakterer, og ser kanskje andre muligheter enn hva Langeland brukte dem til, men jeg synes det gav liten driv. Hva med å gi leseren noen små historier som åpnes og lukkes underveis, just to keep them reading? Endimensjonale karakterer som er forutsigbare skaper ikke spenning.

Når det er sagt, så er vel dette ikke først og fremst en spenningsbok, men underholdning fra et bestemt miljø. Her lykkes han til dels, og jeg tror mange begynner på den av akkurat de samme grunnene som meg selv; Han tør å skrive om noe som er annerledes, med en hovedperson full av selvtillit, stå på vilje og store ambisjoner.

PS: Jeg valgte og ikke bruke mye tid på merkevareorgie og namedropping, selv om denne boken er like fullt av det som den første. Leseren vet hva han går til, og forfatteren har gjort det til sin fortellerteknikk i denne sjangeren. Personlig mener jeg at det ikke er en god strategi, fordi fallhøyden er stor. Alle har forskjellige forhold til ulike “brands”. Noen vil kanskje synes hovedpersonen vet hva han driver med, mens andre vil tenke at han er en harry og nyrik tulling. I mine øyne er det større nedsside i forhold til leseren. Det er beskrivende nok å si skreddersøm og et dyrt herreur. I tillegg kan han gjerne reservere bord til meg utendørs på Bølgen & Moi Briskeby en lørdag i sommer, for det er vel eneste dagen og eneste stedet der man ikke kan holde av et bord utendørs uansett hva man heter. Man trenger bare å ha vært der én lørdag, for å forstå at forfatteren ikke har vært der.