Ikke ta dette til uttrykk for stormannsgalskap, men heller et hjertesukk over hvilke “problemstillinger” vi faktisk bruker tid på å diskutere. Når jeg skriver “vi”, så mener jeg tradisjonell media, rikskringkastingen, sosiale medier, politikere og andre pundits som engasjerer seg i ulike debatter. I anledning første Mai har jeg derfor gjort en liten oppsummering over hvor provinsiell debatten kan bli, og deretter noen forslag til mer ambisiøse problemstillinger.

Hvorvidt noen skal få lov til å bære andre flagg på en nasjonaldag. Hvis dette er utslagsgivende for om du koser deg på 17. mai bør du bytte venner, sted du feirer eller bare glede deg over at andre koser seg med sine egne vimpler. Hvorfor noen ønsker å markere grunnlovsdagen av 1814 med et utenlandsk flagg, er dog en like stor gåte for meg, som hvorfor dette blir en nasjonal debatt.

Hvorvidt det skal være lov med hjørnekjøleskap. Dette er nå forbudt, og i den sammenheng lurer jeg på hvor stor staten har blitt ettersom byråkratiet og statlige jurister bruker tid på dette. #Facepalm.

Hvorvidt bøker skal kunne selges med rabatt, inntil 12 måneder etter utgivelse. Det er greit at en bokbransje ønsker seg dette, men bør ikke hensynet til forbrukeren gjelde over næringsinteresser slik det gjør i alle andre sektorer? Det hadde holdt med en uttalelse fra konkurransetilsynet.

Hvorvidt ansatte i et flyselskap skal skatte til baselandet eller der flyselskapet er basert. Er ikke dette grunnen til at det er en haug med jurister i relevante departementer? Hvis regjeringen ønsker å skattelegge, kan de jo bare klargjøre loven eller skrive en forskrift, ikke gå ut med oppfordringer til boikott. Man regulerer et kjøleskapet, men klarer ikke å bestemme hvor en stakkar skal betale skatt.

Hvorvidt en Høyrerepresentant har begått urett med å holde en privat næringsinteresse skjult for sine politiske verv. Den eneste grunnen til å holde noe skjult, er fordi det ikke tåler dagens lys. Her kunne Erna drept debatten etter få timer ved å kaste ut luringen.

Hvorvidt det er “kulturutveksling” om filipinske jenter kommer til Norge for å passe barn og vaske kjøkken for 3500 kroner i måneden. Alle skjønner at dette er billig arbeidskraft. Spesielt i et land der en flyvertinne i Ryanair ikke får lov til å tjene 11.000 kroner i måneden frivillig og en veiarbeider som legger asfalt snitter på 490.000 i årslønn, bør man kunne klare å stramme inn denne tilnærmede slavehandelen med asiatiske barnepassere.

Hvorvidt matvarbutikkene eller matprodusentene stikker av med den største avansen. Se i postkassen din, der er det garantert 3-5 brosjyrer med tilbudsvarer på kjøtt og Norvegia. Dette til tross for at det kun er 1 leverandør av de nevnte varer. Butikkene er i konstant konkurranse med hverandre, Tine, Nortura, Gilde og Prior er ikke det. Før man skaper reell konkurranse i produsentleddet, er alle forskningsrapporter og utvalg bortkastet tid.

Hvorfor kan vi ikke innrette politikere, media og samfunnsdebattantene til å diskutere noe som virkelig betyr noe, for en kanskje større del av verdens befolkning enn vår egen? Det er som om vi står med en vindskjeiv gummifotball på grusveien utenfor en splitter ny storstadion, og vegrer oss for å spille ordentlig fotball. Verden har blitt forandret med mindre penger enn hva vi har på bok, men vi er dessverre ambisjonsløse på egne vegne.

Hvorfor investerer vi ikke i de beste universitetene relatert til helse i verden?, og sykehusene/forskningsinstitusjonene som en forlengelse av dette. Vi kunne spesialisert oss på rimelig og god legebehandling. Det er ingen grunn til at dette ikke kunne blitt en industri på høyde med oljebransjen. Helseturister kunne finansiert operasjoner og opphold, og vi kunne brukt overskudd/kapasitet til å sette opp sykehus i den tredjeverden. Andre land kunne drevet med u-hjelp, mens vi kunne bygget sykehus, drevet av norske og lokale leger. Det hadde vært morsomt å være kjent for; Vi kastet ikke bort penger på dodgy regimer, vi reddet masse menneskeliv i stedet.

Hvorfor bestemmer vi oss ikke for hva vi mener om miljø? dette kan ha store ringvirkninger for verden, og vår dobbeltmoral er til å ta og føle på. Å ta miljøutfordringene på alvor er å stenge ned oljeproduksjonen i Nordsjøen. Si til verden at vestlige demokratier som er opptatt av fremtidige generasjoner, holder ikke på med oljeutvinning. Hvis vi bestemmer oss for å gå den andre veien, bør vi åpne opp alle mulig leteområder og “cashe out” før oljen ikke lenger er en etterspurt råvare. Dette kan gi lavere oljepris og billigere energi, noe som vil hjelpe mange flere land som har dette som kostnad. Det finnes ingen gylden middelvei i slike spørsmål, og vi burde være ambisiøse nok til å få en avklaring, slik at vi kan være et foregangsland for resten av verden.

Hvorfor klarer vi ikke å rette opp det enorme etterslepet på infrastruktur i landet? Det finnes ikke det partiet som ikke ønsker seg mer vei, bane eller begge deler. Problemet er utbyggingstakten og kostnadsgalopp. Hva med å ta et skippertak med uortodokse metoder; Lei inn Kinesiske selskaper for å gjøre det samme her, som de gjør i Afrika akkurat nå; bygger ut et helt kontinent. Eller ansett spanjoler på prosjektvise kontrakter med lønn i Spania. Det vil også stimulere den lokale økonomien, og hindre inflasjon i Norge. Det viktigste er å tenke stort, og bruke pengemakten til å slå to fluer i ett smekk.

Finn en sykdom, og sett av halve oljefondet til verdens største dugnad for å finne en kur. Hadde det ikke vært kult å være kjent for den generasjonen med nordmenn som kurerte en av verdens mest dødelige sykdommer? Vinne OL i 2022, eller redde millioner av menneskeliv? Kanskje vi bare skal fortsette med å sikre pensjonene til halvparten av barna våre, slik at de også kan leve like bedagelig liv med kun fokus på seg selv og en halv generasjon som kommer etter dem.

I mellomtiden kan vi jo diskutere hjørnekjøleskap og flaggborgen på 17. Mai.