Jeg var tilstede på en førpremiere av Lincoln på Colosseum forrige mandag, der Barack Obama sin “inauguration” skulle liveoverføres fra Washington i minuttene før filmstart. Det var også en kort tale fra ambassadør Barry White. Forskjellen mellom nåtidens og datidens politikere og deres utfordringer var påfallende, men ut over det skal jeg ikke gå i detalj.

Hva liker jeg med en film eller bok?

Som jeg nevnte i spalten om finansthrillere, så mener jeg kvaliteten til en storyteller er om de kan gjøre relaterbare situasjoner spennende. Det vil si god dramaturgi på dagligdagse ting, som har en høy gjenkjennelsesfaktor. Jeg sliter med å la meg underholde når drapsmannen løper rundt og dreper offrene sine med et ekspanderende eple med stålpigger injisjert i munnen. Bestialske drap er like ukjent for meg som drap generelt. Jeg har ingen problemer med rene fantastifilmer, som for eksempel Star Wars eller Game of Thrones, men de havner i en annen kategori, nemlig fantasi.

Tilbake til Lincoln. For et manus! Jeg fryktet at de hadde lagt stort fokus på borgerkrigen, med dertil forferdelige kampscener. Heldigvis var ikke dette en actionfilm, men mye mer spennende og morsom (tro det eller ei) thriller.

Vi følger dramaet i Washington der Lincoln prøver å få igjennom det “13nde tilegget” til konstitusjonen, i et forsøk på å skape en rettferdig plass for slavene, men også en slutt på borgerkrigen. Lincoln trengte å overbevise sitt eget parti og noen stakkars demokrater, at nå var tiden til å grunnlovsfeste forbud mot slaveri, men det skjedde ikke uten motstand. Kongressmennene måtte bestikkes, overtales og nesten bankes for å stille seg bak forslaget. Dialogene og spenningsoppbyggingen rundt de ulike kongressmennene var godt gjennomført. Steven Spielberg og manusforfatterne klarte å skape spenning av en avstemming i kongressen, der kinosalen allerede visste utfallet, men kanskje ikke var like sikre underveis.

Sett av tid og konsentrasjon til denne filmen, bedre storytelling og manus skal du lete lenge etter.