Jonas Gahr Støre skriver om viktigheten og troen på et “vi” i stedet for et “jeg”, i jobb, nærmiljøet, samfunnet osv. Han glemmer en essensiell variabel, som jeg har tenkt på lenge, men har hatt vanskelig med å formulere. Hva hvis “vi” går på tvers av landegrensene? Hva skjer med tilhørigheten til nasjonalstaten?

Etter en lengre periode i London, lærte  jeg å kjenne mennesker fra andre land og språkgrupper, som viste seg å ha flere likheter enn forskjeller. Det dreide seg om politikk, økonomi, livsførsel osv. Til tross for kulturelle og språklige nyanser, var vi veldig like i egenskap av globale trender, filosofier, klær, popkultur, reisedestinasjoner osv. På flyet hjem kom jeg over en kronikk av Marte Michelet, og det var svært lite i den avisen og den kronikken som gav meg følelsen av “vi”. Er Norge en sentral del av “vi”et lenger?

På twitter følger jeg folk fra hele verden. Det er et stort innslag av engelskspråklige innen finans, men også underholdingsbransjen, journalister og komikere av alle slag. Når det gjelder det norske bidraget, så har jeg avfulgt mange fordi jeg ikke liker det de skriver, deres politiske synspunkt, eller rett og slett måten de ser verden på, som jeg mener er snever og veldig preget av norskt sosialdemokrati.

Poenget med dette innlegget er ikke å rakke ned på de som er annerledes, men at felleskapsfølelsen strekker seg over landegrensene på bekostning av nasjonalstaten. Hvorfor skal jeg bruke tid på mennesker jeg er fundamentalt uenige med? når “vi” kun er et tastetrykk unna…