Richard Paulsen

Privatskoler har ingen plass i Norge i dag, men jeg har lyst til fremme noen få argumenter på hvorfor dette burde forandre seg. At foreldre begynner å prioritere barnas utdannelse, ser jeg på som utelukkende positivt. Det er interessant å se hva alternativkosten er og hvorfor en eventuel utgift vil virke oppdragende på både barn og foreldre. I tillegg har det slått meg at vi ikke kommer til å produsere gode resultater uten å prøve ulike læreteknikker og metoder. Ensidig fokus på en “enhetsskole” kan skade de svakeste like mye som det holder igjen de beste.

Det går et kaldt grøss nedover ryggen på mange når de hører kommersialisme og skolegang i samme setning, men det beste fra forretningsverden har faktisk mye å gjøre i en skolehverdag. Hvorfor skal man ikke prøve ut nye læremetoder? gode metoder kan selges. Investeringer fra ulike skoler og institusjoner vil kunne gi avkastning ved salg til andre skoler og land. Hvorfor skal vi ikke utvikle kapasitet på forskning innen grunnskoleopplæring? Nye dataprogrammer? Verden har forandret seg drastisk de siste 20 årene, men det har ikke pensumet eller læremetoder. Staten og det offentlige skoleverket slipper å ta denne “risikoen” og forskningskostnaden hvis private slipper til. Vi har noe av verdens beste kapasitet på oljeingeniører, hvorfor skal ikke noen av disse kunne bli hentet over i en grunnskolesektor?

Jeg skjønner at svært få foreldre ønsker å påta seg en helt nye kostnad, spesielt hvis de tror at dette er flere hundretusen, som ved eliteskoler i utlandet. Tenk annerledes. Staten kan fortsatt sette “tak” på hva private kan kreve av ekstra betaling, og det ligger i kortene at de skal sponse en sum per elev tilsvarende hva det ville kostet i en offentlig skole. Hva hvis en skole kunne maks ta 2000 kr betalt i måneden, eller 25 000 kr i året? 500 elever gir 10 millioner kr ekstra som kan brukes på utstyr, læremateriell, læremiljø, ekstra lærere, gjesteforelesere, besøk i andre institusjoner osv. Alle har ikke råd til 25.000 ekstra i året, men det er heller ikke poenget. Hovedformålet er å forandre holdning og prioritering hos foreldrene. Er det virkelig bedre å bruke 800 kr på SATS medlemskap du aldri bruker, den nyeste jeansbuksen til din 16 åring til 1500 kr. Søren heller, når jeg er i gang: Hadde du ikke ofret den årlige sydenturen for at barnet ditt skal ha en god skolegang? I dette landet skapt på harry og unødvendige oppussingsprosjekter, der sittegruppen utendørs koster mer enn privat skolegang og blir brukt et par ganger i året, nekter jeg å tro at vi ikke har godt av en holdningsendring rundt økonomien vår. Barnet får ikke en bedre oppvekst på grunn av “forbruket” du gjør i privat regi, men av investeringen du gjør i “varige goder” som skolegang, holdninger osv.

Jeg skjønner godt at dette er et sensitivt området, siden det naturligvis vil skape problemer for de aller svakeste, men det finnes måter å kompensere det på; Ved at flere velger private løsninger, vil det frigjøre midler til å øke bevilgninger til skoler som viser dårlige resultater. Det kan lages stipendordninger basert på faglig resultater. Det er ingenting i veien for å hjelpe unge inn på private alternativer, hvis det viser seg at den offentlig skolen holder dem igjen.

Jeg tror landets mest velstående vil komme på banen med donasjoner, når de ser at det faktisk hjelper de svakeste. Hver gang jeg har snakket om dette temaet med ekstremt velstående, så går det ikke på giverglede, men prosjekter å gi det til.

Det eneste argumentet som går andre veien, er at det muligens vil skape et større klasseskille, men til det sier jeg at det kun er retorikk. Realiteten er at det er en enorm forskjell i dag! Tror man virkelig at det ikke er en stor forskjell på Midtstuen og Rommen Skole? Du kan pakke det inn hvordan du vil, men de nasjonale prøvene for 8 trinn i Norsk lesing gav 66 poeng til førstnevnte og 13.7 til sistnevnte. Går barna dine sammen med barn av landets mest ressurssterke foreldre, kontra en skole der hovedproblemet er at elevene ikke kan lese Norsk, sier det seg selv at forskjellene er enorme.

Større private investeringer vil kunne løfte opp mange, fordi de får mulighet til å prioritere utdannelse på en annen måte. Samfunnet vil kunne få en holdningsendring, og således skape et større engasjement og massive nye investeringer i skole og utdanning. Og til slutt tror jeg at alle ville blitt glade og stolte hvis det viste seg at en Norsk utdannningsinstitusjon klarte å finne opp en ny læringsmetode, som fungerte så bra at den faktisk ble eksportert til utlandet. Hvorfor ikke?

Gjennom de siste 20 årene har verden forandret seg drastisk. Ny teknologi har skapt andre former for kommunikasjon, handel, informasjon osv. Jeg har alltid vært en gryende optimist og mener verden forbedrer seg etterhvert som vi effektiviserer prosesser som tidligere tok unødvendig tid og ressurser. Når jeg ser hvilken type kunnskap som er viktig i min nåværende hverdag, slo det meg at svært lite av det har blitt tillært gjennom 12 års grunnskole, men etterpå. Jeg sjekket raskt pensumlisten for dagens ungdommer, og skuffende ser jeg at lite har forandret seg i nevneverdig grad.

At det fortsatt bakes boller og vaskes ovner i “Heimkunnskap” blir nesten for dumt til å kommentere, men jeg skal utfordre dogmen om at naturfag, miljøfag, religionsfag, musikk, kunst og håndverk burde være fast pensum for dagens ungdommer.

Jeg heklet også duk og snekret brødfjæl, men skulle heller prioritert norsk, engelsk, matte  og kanskje et språk til. Husk at alternativkostnaden ved å spille blokkfløyte i musikktimen er alternative fag og kunnkapsområder som jeg skal komme tilbake til senere i denne teksten.

Faktabaserte fag som f.eks natur og miljø er ikke like viktige nå som alle har tilgang til uendelig mye informasjon gjennom sin smarttelefon. Lurer du på en kjemisk reaksjon eller hvordan fotosyntesen fungerer, kan du slå opp dette på internet og sjansene er at du faktisk husker svaret i etterkant fordi spørsmålet oppstod som et reelt behov.

Religionsfaget er enten for sterk eller svak kost, alt ettersom hvilken tro man har. I den sekulære skolen behøver man ikke å lære om religioner eller legitimere noen form for overtro. Dette hører privatlivet til, og vil forenkle hverdagen for lærere og elever i det nye multikulturelle Norge.

Historie er et farlig fag, spesielt fordi lærebokforfatterne og lærerene gjennom de siste 40 årene har gjort alt de kan for å vri historien i favør av sosialistisk tankegods. Historie burde være nøytralt og faktabasert, men fremstillingen vil alltid kunne skape skjeve inntrykk. Bla opp i en pensumbok i historie om 60 tallet, så vil du lese om den fantastiske bevegelsen som hadde blomster i håret og slitte klær. Om de revolusjonerende ideene og et ønske om “fred i verden”. Realiteten var vel at de såkalte “hippiene” var hasjrøykende arbeidsledige, som bommet helt på verdensutviklingen i det de omfavnet kommunismen. Det skjedde mye fantastisk på 60 tallet, en rivende teknologisk utvikling, økonomisk vekst, en mann på månen, men det synger ikke så godt hos læreren på minstelønn med medlemskort i SV.

Alle er enige om kjernefagene, som er grunnlaget for å ta til seg lærdom på egenhånd, og det er selvfølgelig norsk, matte og andre språk. Med hard prioritering burde samtlige norske elever som forlater grunnskolen være svært gode i disse fagene, men hva med nye fag? er det nye områder i dagens samfunn det kunne vært fornuftig for alle elever å fordype seg i?

Jeg har noen forslag:

- IT burde være obligatorisk og en mye større del av alle sin skolehverdag. Hvorfor skal ikke alle ha kjennskap til grunnleggende programmering? Alt vi gjør er “connected”, og det vil bare skape unødige klasseskiller mellom mennesker som forstår ny teknologi og de som står på sidelinjen. Skolen kan viske ut dette skillet.

- Juss. Grunnleggende forståelse for jussfaget vil demokratisere mye av samfunnet i favør av de svakeste. Det er ingen mennesker som ikke blir berørt av lover og regler, men når timeprisen til en advokat er 3000 kr, vil det være de mest ressursterke som vinner frem. Å kunne slå opp i lovboken, og sette seg inn i komplekse lovtekster og f.eks kontrakter, vil være nyttig for absolutt alle.

- Næringsliv. Til tross for 700 000 ansatte i offentlig sektor, jobber resten av norges yrkesaktive i næringslivet. Det er bortkastet tid å lære alle detaljene i f.eks bedriftsregnskap osv. for dette er funksjoner som dataprogrammer gjør i dag, men hva med alt det andre? Hvordan etablere, drifte, utvikle en bedrift? hva med inngående forståelse på hvordan analysere ulike markeder og muligheter?

- Ledelse. Det er ikke bare i næringslivet og forsvaret man utdanner og etterspør “ledere”, men i alle livets faser. Å lede, er også å ta ansvar, være en sunn rollemodell for andre. Bevisstgjøre hvilke signaler man gir til de rundt seg ved å oppføre seg dårlig osv. Dette faget vil gi økt selvtillit og selvforståelse. Gode egenskaper uansett karrierevei.

- Sunn livstil. Dette er en milliardindustri, og statistikk viser at 40% av befolkningen får problemer med livstilssykdommer. Dette burde være en grunnsten i skolehverdagen. Lære om ernæring, sunnt matvalg, trening og rusmidler. En årlig to timers holdningskampanje avgitt av en utslitt VHS kassett på videorommet holder ikke, dette er faktorer som kommer til å prege alle elevens liv i en eller annen form.

Det blir neppe en statsrådtittel av dette innlegget, men det skal være lov å utfordre etablerte tanker og “sannheter” siden det er eneste måten vi alle kan bli bedre.